• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiver

  • Siste innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med 54 andre følgere

  • bloglovin
  • Bloggurat

Mislykket syk

Føler ofte jeg er en «dårlig bulimiker». At jeg ikke kvalifiserer for å være bulimisk, fordi jeg ikke er tynn nok. Det er en av grunnene til at jeg ikke liker å fortelle det til folk, fordi jeg er redd for at de skal tenke ´Hun er da helt normalvektig, det kan da ikke være alvorlig.´ (Slik min første og eneste psykolog sa…) Mange vet jo at bulimikere ofte ikke er undervektige, men føler på en rar måte likevel at det er «forventet».

Det er bare noen uker siden jeg fortalte Mamma om bulimien. Hun var veldig forståelsesfull, men noen ganger oppfattet jeg det hun sa som om ´det er jo ikke akkurat livsfarlig´. – Mamma, ikke bagatelliser det, for det føles ikke bra, sa jeg.

Sprøtt egentlig. Jeg føler meg «mislykket syk».

Advertisements
Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

2 kommentarer

  1. Det er mye av samme grunnen til at jeg ikke klarer å fortelle om min bulimi; Jeg er overvektig, ingen kommer til å ta meg alvorlig! Men heldigvis blir jeg tatt alvorlig av helsepersonell, selv om de ser på min bulimi som en form for selvskading og ikke et seperat problem… Hvordan fortalte du moren din om bulimien, og hva fikk deg til å fortelle det nå (og ikke før?)

    Svar
    • Jeg vet ikke hvor motet kom fra, men jeg satt alene på rommet mitt og var skikkelig deprimert, så bare ringte jeg henne og sa det. Veldig glad jeg fortalte det, hun har vært veldig støttende, ringer hele tiden og spør hvordan jeg har det og sender meg mail med linker til ting som kan hjelpe meg :)

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: