• Isabella

    Det er egentlig ikke navnet mitt, men et av navnene mine foreldre vurderte å kalle meg. Det jeg kunne vært. Det jeg kanskje hadde blitt.

    Født i 1984, bor i Oslo, oppvokst i en mindre by.

    Har hatt bulimi fra jeg var 14 år. Nå er jeg 30.

    Her deler jeg mine tanker rundt den evige kampen med Mia og Ana. Mine seire og mine tap.

    Les mer om min fortid under "Min historie" i menyen øverst.

    ***

    Bildene og teksten på siden min kan virke provoserende og/eller triggende. Dette er ikke hensikten. Jeg prøver å uttrykke hva som foregår i hodet mitt og hva jeg tenker på både gjennom bilder og tekst. Denne bloggen har ingen nytte for meg om jeg må sensurere det jeg legger ut. Forlat bloggen om du blir provosert eller trigget.

  • Arkiv

  • Nylige innlegg

  • Kategorier

  • Mest leste innlegg

  • Siste kommentarer

  • Skriv inn din e-post-adresse her for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post.

    Bli med blant 53 andre abonnenter
  • bloglovin
  • Bloggurat

Cut my life into pieces…

Det har blitt verre. Jeg spyr etter nesten hvert eneste måltid. Fordi jeg spiser for mye. Og jeg spiser for mye fordi jeg vet jeg skal spy etterpå uansett. Spiser til jeg nesten ikke klarer å få i meg mer. Jeg skal jo spy etterpå uansett.

Treningen har også tatt seg opp. Trente halvannen time i dag tidlig, og gikk i èn time i stad. Og skal trene èn time pilates etterpå. Føler meg stolt, fordi jeg klarer å trene så mye, samtidig som jeg føler meg mislykket fordi jeg gjerne skulle vært enda flinkere til å trene.

Skulle ønske jeg klarte å spise lite. Så lite at jeg bare skrumpet inn. Som en liten rosin.

1 kommentar
by Isabella on 20. mai 2012  •  Permalink
Publisert i Tankespinn

Posted by Isabella on 20. mai 2012

https://evigkamp.wordpress.com/2012/05/20/cut-my-life-into-pieces/

Forrige innlegg
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

1 kommentar

  1. http://denflinkejenta.blogg.no/

     /  20. mai 2012

    Kjenner meg endel igjen i det du sier her. Særlig om det å vite at en skal kaste opp, fordi da er det så mye mer «befriende» å spise på forhånd. Samt at når jeg er alene, så slipper jeg å tenke at noen ser rart på meg siden jeg spiser såpass mye.
    Men heldigvis så klarer jeg å spise veldig normalt på dagtid! Kjempet lenge for å klare det, men nå er det blitt en vane. Jeg har også sluttet helt å kaste opp ute blant andre mennesker (på cafe, restaurant også..). Men dess verre blir det jo om kveldene…
    Fortsett å kjemp, og husk at du ikke er alene!!
    …og takk for at du viste deg på min blogg!

    Svar: Tusen takk for den herlige tilbakemeldingen! Setter stor pris på at du synes det :)
    Ha en fortsatt fin søndagskveld.

    Svar

Legg igjen en kommentar